hits

Helena Wian

Angrep på nedlagte Rustan leir

  • Publisert: 20.04.2018, 19:25
  • Kategori: Fotografi
  • alle foto // meg

    HV-02 trener på Rustan leir.

    - QRF!

    HV-02 trener på Rustan leir.

    Tåken slukte til seg all utsikt i dag, men det er like så greit med motiv-forandring sammenliknet med gårsdagen. Her trener områdestrukturen i HV-02 (Asker-området) på stridsteknikk, sanitet, samband og besvaring av ild. Parallelt øver jeg på eksponering, fokus og multitasking.

    Man down

    Rødt beredskap

    HV-02 trener på Rustan leir.

    HV-02 trener på Rustan leir.

    Nå tar jeg velfortjent (synes jeg) helg etter fullt kjør de siste to døgnene. På mandag peker fronten på flyet nordover igjen. Sees snart, Bodø!

  • Publisert: 20.04.2018, 19:25
  • Kategori: Fotografi
  • Ingen kommentarer
  • Stridstrening i HV-01

  • Publisert: 19.04.2018, 20:57
  • Kategori: Fotografi
  • alle foto // meg

    Befalstrening i HV-01

    Befalstrening i HV-01

    Tenk at den ene gangen i året disse soldatene trener, skulle det bli så deilig vær som i dag. Jeg skal ikke utelate at det ble lettelse i antrekk etter å ha trasket rundt etter disse gutta i skogen hele dagen. Med sola konstant i ryggen og flere lag med klær, er det godt å ha skyggen fra trærne som gir gjevne pauser fra steken.

    Befalstrening i HV-01

    Orienteringspause

    Befalstrening i HV-01

    Befalstrening i HV-01

    - Drikk vann!

    Befalstrening i HV-01

    Befalstrening i HV-01

    Øyekontakt og tegnespråk er det som gjelder når fi er observert i området

    Befalstrening i HV-01

    Befalstrening i HV-01

    En slagplan legges før oppdraget

    Befalstrening i HV-01

    Befalstrening i HV-01

    Bare etter dagens skyting med Canon 5D Mark lll, har jeg lært utrolig mye. Greit nok er det å ha teorien om foto i bunn, men man lærer ikke før man får testet ut teorien i praksis. Det går opp så mange lys for meg når jeg tar bilder nå, bokstavelig talt. Jeg begynner å føle meg dreven på kameraet og ser frem til å lære enda mer. Desto mer jeg lærer, desto et tydeligere palmface gir jeg fortids-meg. Sånn er det vel med alt. Bildeserien fra dagen avsluttes med favoritt-fanget mitt. Ble ganske nøyyd, om jeg får si det selv.

    Befalstrening i HV-01

    I morgen følger jeg HV-02 ute på øvelse! Yr melder finvær og smilet er bredt. See ya then, soldiers

  • Publisert: 19.04.2018, 20:57
  • Kategori: Fotografi
  • 2 kommentarer
  • Rastløs i nuet

  • Publisert: 17.04.2018, 14:38
  • Kategori: Lufter tankene
  • Jeg har

    vansker med å holde bena på jorden om dagen.

    Stadig flyr jeg opp og ut av rommet. Reiser til et annet sted.

    En verden jeg kun kan se for meg.

    Enn så lenge.

    Ligger våken og rastløs om natten.

    Kan det ha noe å gjøre med at jeg

    drømmer hele dagen? Men jeg sover jo ikke.

    Jeg drømmer våken. Og bevisst. Dét med sitt formål.

    For drømmer blir ideer. Ideer til planer.

    Og planer blir til virkelighet.

    Det er i hvert fall sånn jeg vil leve.

    Litt blind for hva som er nå.

    Kanskje.

    Men hvordan kan jeg la være,

    når jeg har så mye å glede meg til?

    Mye å se frem til.

    Og jeg ser frem.

    Hele tiden.

  • Publisert: 17.04.2018, 14:38
  • Kategori: Lufter tankene
  • Én kommentar
  • Tjenesten min som PIO

  • Publisert: 13.04.2018, 10:42
  • Kategori: Blogg
  • Etter det forrige innlegget mitt er det flere som har stilt meg spørsmål om førstegangstjenesten min som presse- og informasjonssoldat (PIO). Derfor tenker jeg å skrive et nokså utdypende innlegg om mine opplevelser og erfaringer i stillingen.

    Aller først vil jeg starte med å fortelle hvordan jeg havnet der jeg er i dag. Det hele starter med en innkalling til førstegangstjenesten og ei ivrig videregående-elev. På sesjon del 2 hadde jeg Luftforsvaret i tankene, ettersom jeg skulle bli pilot (rip den drømmen). Med det havnet jeg i rekrutten på Madla, der de fleste som skal inn i Luftforsvaret og Sjøforsvaret havner. Rekrutten der varer i omtrent åtte uker, hvor hensikten er å utdanne tidligere sivile unge til soldater. Midt imellom all sengestrekk, soving i skogen og marsjer om natten, kommer en dag hvor man kan skrive opp en ønskeliste for videre tjeneste. Det blir holdt foredrag om de forskjellige mulighetene man har etter rekrutten. Presentasjonen om stillingen som PIO trigget i hvert fall ei lys, blond og nysgjerrig jente i salen. Meg.

    Etter å ha skrevet opp stillingen på ønskelista, ble jeg kalt inn til et intervju. På intervjuet sitter du med et eller to befal som er interessert i å bli kjent med deg og din kunnskap. Faglig er det lurt å ha interesse og erfaring innen fotografi, journalistikk, video eller skriving. Det gjør ingenting om du ikke er like flink i alle områdene, så lenge du i det minste behersker ett godt. Selv refererte jeg til bloggen og god norskkarakter, slik at de hadde noe å gå ut i fra. Ellers gjelder det å være seg selv. Om du liker å jobbe selvstendig, er utadvendt og opp for utfordringer, få det fram under intervjuet. Personligheten din veier mest, for i motsetning til fotokunnskap, kan den ikke trenes opp. Det er få plasser, så det gjelder å vise seg fra sin beste side.

    Videre må jeg oppklare en liten forskjell som avgjør hvor vidt du får reist rundt i tjenesten. Det finnes forskjellige steder i Norge du kan havne - Bodø, Oslo, Rygge, Ørland eller Elverum. Havner du på et av de tre førstnevnte, vil du mest sannsynlig kun få oppdrag i det området. Det er fordi du jobber som PIO for Luftforsvaret der. Om du blir plassert på Terningmoen i Elverum, derimot, jobber du som PIO for Heimevernet (HV). Liker du å reise, er dette plassen du bør sikte på. Heimevernet er spredt i Norge, og jobben din da blir å dekke øvelser rundt om i hele landet. På intervjuet er det lurt å nevne hvor du kan tenke deg å tjenestegjøre. Dette var ikke jeg opplyst om, og mener derfor jeg har vunnet i lotto (etter mine interesser) som tilfeldig havnet her på Terningmoen. 

    Offiserer fra HV-11 under medaljeseremonien jeg fotograferte forrige fredag.



    Jentelaget fra HV-staben på den årlige skistafetten på Terningmoen.

    Vet jeg er godt kamuflert her, men dette er da et bilde av Ole (også PIO), meg og vår kjære Sony FS5.

    Speider etter fotogene soldater i Norges ville vest, Ørland.

    For hva gjør jeg egentlig i stillingen min? Det er ikke bare reising. En stor del av tjenesten foregår på kontoret på Terningmoen. Der sitter jeg nå med to andre PIO-er og sjefene våre, som er både offiserer og sivile. Normalt varer arbeidsdagen fra halv åtte til halv fire, og vi har fri i helgene. Da blir det nok av tid til andre ting. Jeg er i hvert fall strålende fornøyd med treningssenteret rett over veien som vi trener gratis på. Oppdrag vi får her kan være telefonintervjuer, skrive småsaker til HV-bladet, gjøre typisk "dritt"-oppgaver som å skrive retur-skjema for feilleverte HV-blader og annet smått som må gjøres. Når det går noen uker uten at vi reiser ut på oppdrag, har vi ikke stort interessant å drive med. Dette skaper en variert tjeneste og store kontraster i hverdagen.

    Tirsdag kveld fikk jeg en melding om at jeg skal ta flyet opp dagen etter for et foto-oppdrag i Ørland. TJOHEI! Dette er også en del av tjenesten, og kanskje det som setter seg best i minneboka. Til nå har jeg vært på oppdrag i blant annet Kristiansand, Evje, Rygge, Åndalsnes, Ørland, Trondheim, Ullensaker, Nordland og Troms. Da blir vi sendt ut alene eller med en av de andre PIO-ene her. Oppdragene kan vare fra et døgn til to uker, og arbeidstiden kan gå over det vanlige og ut i helger. Ofte får vi beskjed om hva øvelsen går ut på og om det skal tas bilder, lages film eller sak ut av det. Noen ganger får vi ansvar for alle tre mulighetene. Når vi kommer tilbake fra oppdrag, sitter vi med en del råvarer som må redigeres til en tidsfrist.



    PIO in action. Har med mitt eget spesiallagde våpen på skytebanen, ser dere.

    Her venter jeg på at Sjøforsvaret skal komme gående nesten i søvne etter nattmarsj.

    Uvant for en fersk rekrutt, samarbeider man med høyere grader og offiserer daglig. Som PIO må man tørre å grave, samtidig som man beholder høfligheten sin. Plutselig finner du deg selv stående og beordre en general om å ta et skritt til venstre for at portrettet skal se best mulig ut på kamera. Det er viktig å huske på at ikke alle man møter på som er like glade i kamera som deg. Jeg skulle filme Forsvarets seleksjon og opptak i vinter, også kjent som helvetesuka. Da måtte jeg bite tenna sammen og akseptere at jeg er den irriterende fotografen med kameraet opp i ansiktet på de som hadde marsjet hele natten. Senere den uken ble jeg grefset til av en litt over gjennomsnittet sliten aspirant i det jeg filmet han henge opp ned i et tau. Wooops, my apologies. Under opptaket denne vinteren fikk vi storbesøk av selveste kronprinsen selv. Da stod jeg to meter fra han og filmet med øyekontakt igjennom linsa, hehe.

    Det vi fanger blir som regel publisert på Heimevernet sin Facebook, Instagram og i HV-bladet. Noen ganger blir det og publisert på Forsvaret sin Facebook eller nettside. Stas! Selv har jeg fått flest video-oppdrag, ettersom det interesserer meg mest. Jeg fikk høre av sjefene mine her om dagen at jeg har tatt et kvantesprang i videokompetanse siden jeg kom. Og det ser jeg! Fra å egentlig ikke ha noe særlig med teknisk kunnskap, sitter jeg nå med en haug i forhold. Det samme kan jeg si om kunnskap rundt et kamera og å ta bilder. Jeg har lært mye. Nå har jeg to og en halv måned igjen av tjenesten, med fortsatt mye å se fram til. Her og her er to av de nyeste videoene jeg har filmet og redigert for Forsvaret.

    Håper dette var interessant og til nytte. Om dere lurer på noe mer er det bare å slenge igjen en kommentar!

  • Publisert: 13.04.2018, 10:42
  • Kategori: Blogg
  • 2 kommentarer
  • En tilsynelatende fin dag

  • Publisert: 11.04.2018, 22:56
  • Kategori: Lufter tankene
  • - Dette er en veldig kort varsel, men går det greit for deg å ta flyet opp nordover i morgen?

    - Ja.

    Helt ærlig, skal jeg innrømme at tjenesten min kan være krevende til tider. Jeg får reise rundt i Norge, fotografere, møte nye mennesker og styre løpet selv. Akkurat sånn jeg liker det. Likevel, var i går dagen jeg møter veggen. Alle ballene jeg daglig sjonglerer med føles ut som bowlingkuler og luften over skuldrene som tungtvann. Tar jeg på meg mer ansvar enn jeg kan bære? Jeg begynner å analysere meg selv, desperat etter å finne problemet for å ta tak i det. Bli kvitt det. Uansett hvor hardt jeg prøver å overbevise meg selv om at jeg ikke har noe å stresse over, forsvinner ikke de stikkende nålene i pannen. Jeg orker ikke prestere. Orker ikke nye mennesker. Orker ikke gi inntrykk. Orker ikke. 

    Jeg har en dårlig dag. Konklusjonen ga meg en ro, ettersom den fastslo at stresset var midlertidig. Og det var det. En god natts søvn var kuren som dro meg opp fra hullet jeg hadde snublet i. Hullet jeg noen ganger snubler i. Situasjonen min er den samme i dag som i går. Hvordan jeg ser på den derimot, er noe annet. Det var ikke noe rundt meg som var problemet. Ikke noe jeg fysisk kunne ta tak i, men noe inni meg som jeg ikke hadde kontroll på. Som om hele livet mitt var ute av kontroll og det å puste ble komplisert. Fra nå av skal jeg utnytte dårlig humør til å gå inn i meg selv og kjempe mot mørke tanker. Lære meg å kontrollere dem. Når vi møter veggen, så slår vi den ned.

    Bildene er tatt av min gode venn Jesper som også er presse- og informasjonssoldat. Nå er vi i Ørland for å dekke en øvelse områdestrukturen i HV-12 driver med. Herre, så heldig jeg er som får oppleve dette som en del av tjenesten min.

  • Publisert: 11.04.2018, 22:56
  • Kategori: Lufter tankene
  • 2 kommentarer
  • Livet smiler

  • Publisert: 06.04.2018, 21:40
  • Kategori: Blogg
  • Selv den minste glede får meg til å stoppe og tenke om dagen. Jeg tar ikke for gitt at de jeg omgås med vil meg alt godt. Derfor setter jeg sånn pris på situasjonen min akkurat nå. Vennene mine er der for meg og stiller opp når det trengs. De rundt meg gir meg glede og drar meg opp. Det føles så bra. Negativ energi med på lasset har jeg gitt slipp på for lengst. Mindre glade tanker er ikke til å utelukkes, men jeg kan ikke la være å innse for meg selv at det kun er småpirk.

    Jeg har så mye spennende i tankene om dagen. Prosjekter, mål og ambisjoner. Drømmene mine begynner sakte å ta form i det virkelige liv. En drøm uten en plan er bare et ønske, vet dere! Det går ikke ett minutt uten at jeg har noe jeg skulle gjort - akkurat slik jeg liker det. Med måte, vel å merke. Første uken i april er straks avrundet, og jeg tror ikke de neste vil gå noe saktere. For meg består de av foto- og filmoppdrag, etterfulgt av en del fridager som tas ut i mai.

    I juni starter reisen min ut i noe jeg nå ikke en gang klarer å se for meg. Jeg kan si så mye som at i midten av juli har jeg besøkt to verdensdeler som jeg ikke har satt foten i før. Det er så mye å se frem til. En skulle kanskje tro jeg føler meg dimmeklar av tanken, men tvert imot. Jeg tenker mye på hvor annerledes hverdagen min kommer til å være om noen måneder. Resultatet av det er at jeg sitter med mer energi og glede i det som er nå.

    Jeg kan nesten påstå at jeg er Oles firling, ettersom vi har blitt som søsken i løpet av tjenesten så langt. Han har holdt ut med meg since day one og jeg jobber også med å holde ut med han, hehe ;-)

    God helg alle!

  • Publisert: 06.04.2018, 21:40
  • Kategori: Blogg
  • 2 kommentarer
  • Snøscooter og huskylodge

  • Publisert: 29.03.2018, 18:17
  • Kategori: Blogg
  • Hei og god påske!

    Til nå har påsken for meg gått i ett. Rett før ferien ble jeg kastet inn som reserve i en skistafett og kan krysse av nok en førstegangsopplevelse. Strålende fornøyd med resultat som beste jentelag (og eneste, men hysj). Døgnrytmen de siste dagene gjør at jeg ikke har noe forhold til hvilken dag det er eller hvor mye klokka er. Litt herlig, spør du meg. Det er jo ferie!

    Søndag morgen tok jeg flyet opp til Bardu for å besøke min nordnorske versjon av meg, Emma. Der har vi så og si herjet fra det ene til det andre på snøscooter. Det er noe med den store plassen, mektige naturen og vinden i håret på scooteren som gjør at jeg føler meg fri. Gotta love Northern Norway. 

    Etter å ha vært våken i to døgn ble det tidlig kvelden på oss den dagen. Det passet oss utmerket, ettersom vekkerklokka stod på null syvhundre dagen etter. Da var det bare å slenge seg i bilen og gi bånn gass til posten. Emma har nemlig kjøpt seg drone! Denne skulle vi to montere og lære oss på tre timer før avtalen vår med Bardu Huskylodge senere på dagen. Med tunga rett i munn og litt hjelp fra youtube var drona i lufta og vi i ekstase én time før avvreise. Noen verdige droneshots ble det ikke på oss denne gangen, men vi kommer sterkere tilbake. Godt jeg tok med speilrefleksen just in case.

    Denne dagen kan jeg påstå at jeg var i himmelen. Hunder generelt har makten til å smelte hjertet mitt, og ekstra heldige var vi med at de har fire måneder gamle valper der nå. Spreke som de var løp de etter oss hele turen på omtrent to mil. Har du sett noe så nydelig? :'-)

    Vakker Emma og vakker hund.

    Åh, come on

    Ben var med oss hele turen. Han er fra Sveits, men flyttet til Norge for to år siden for å drive med nettopp dette. Få ting inspirerer meg mer enn de som følger drømmene sine!

    Etter turen slo huskyene seg ned til ro, slitne og fornøyde etter dagens tur.

    Dagen i dag går til obligatorisk TV-titting og godterispising. Da snakker vi påskestemning for min del!

  • Publisert: 29.03.2018, 18:17
  • Kategori: Blogg
  • 2 kommentarer
  • Kjærlighet gjør deg blind

  • Publisert: 21.03.2018, 21:10
  • Kategori: Lufter tankene
  • For omtrent to år siden testet jeg ut en måte å få ut følelsene mine på. Jeg satt meg ned, dro mac-en inntil meg og skrev ned nøyaktig hva jeg følte. Uten stopp. Jeg deler dette i håp om å treffe noen der ute som trenger det, og fortelle at dagen det ikke gjør vondt lenger kommer :-)

    Jeg løfter haken opp. Drar i smilebåndene. Det er som å holde oppe tjue kilo med vekter som henger i kjeven. Åpner øyelokkene. Så ikke tårene skal falle ut. Setter fingeren i øyekroken for å hindre tårene å renne nedover kinnet. Jeg vil slippe å tørke bort mascaraen fra ansiktet før jeg skal spise middag. Jeg vet ikke om det er sult. Klumpen i magen. Klumpen i halsen er i hvert fall noe annet. Trykket som presser på tinningene. Som om noen holder fast i hodet mitt. Løfter meg oppover. Vekk fra bakken. Fra fornuft. Jeg er rastløs. Musklene vil ikke hvile. Jeg rister. Anspent. Tør ikke tenke, mate tankene. Så fort jeg gjør det, mister jeg fokus.

    Ingenting er rett. Alt er vondt. Jeg vet det finnes en styrke der inne. Jeg bare vet ikke hvor jeg skal lete. Må jeg slippe alt ut først, for å så finne den? Det er en evig diskusjon mellom hjernen og hjertet. Jeg vet hva de betyr. Signalene han sender. Jeg vet jeg fortjener bedre. Alle vet det. Men de har ikke følt hva jeg har følt. De har ikke sett de gode sidene. De ser bare hvor trist jeg er. Jeg lurer på når jeg vil skinne igjen. Må jeg gi slipp først? Jeg vil ikke gi slipp. Men det blir ikke noe bedre. Ting blir ikke noe bedre. Håp. Tålmodighet. Når vet man egentlig når man skal gi slipp, og når man skal fortsette å kjempe?

    Dette er typisk. For en klisjé. Hadde jeg sett dette utenfra hadde jeg ikke vært i tvil. Det er klart hva jeg må gjøre. Sett utenfra. Hvordan kan man ta hensyn til en sak utenfra, når alt skjer på innsiden? Det er ikke ord. Men følelser. Hva får meg egentlig til å tenke at det er annerledes med meg? Jeg har sett hvordan det går med andre. Sett deres sannhet. Noe inne i meg sier at dette er noe annet. Det er annerledes med meg. Med oss er det noe annet. Men er det ikke det alle sier? Vi alle ender opp på det samme stedet til slutt uansett, gjør vi ikke?

    Er jeg klar for denne kampen? Jeg er ikke klar for kampen. Men det vil jeg aldri bli. Når jeg tenker over det, er jeg jo allerede der. Ute og kjemper. Målet forandrer seg. Målet forandrer seg etter humøret. Hvordan kan jeg gå alt inn for noe, når jeg ombestemmer meg hver dag. Jeg vet hva jeg vil. Men jeg innser at det blir ikke som jeg vil. Jeg har ikke kontrollen. Hadde jeg hatt den, hadde jeg hatt det som jeg vil nå.

    Hva om jeg angrer? Jeg vet jeg kommer til å få det bedre. Jeg vet dette er en periode. Hva holder meg igjen for å ikke ta valget. Valget som vil slippe meg fri. Jeg lever vel fortsatt i håpet. Det er bedre å leve i et tragisk håp, enn å gå igjennom et helvete. Eller? Problemet er at helvete kommer i bølger. Noen ganger aksepterer jeg forholdene. Forholdet. Slik det er. Andre ganger blir det for mye. Jeg fortjener ikke dette.

    Jeg føler jeg er den eneste som kjemper. Jeg svømmer etter. Jeg drukner. Han står der. Han kan løfte meg opp når han vil. Han strekker hånden mot meg, så jeg fortsetter å svømme etter. Helt til jeg spør meg selv. Hvorfor har han ikke dratt meg opp? Hvorfor drar han meg ikke opp? Han vet hva han må gjøre. Ta meg i hånden. Dra meg opp. Han trekker seg tilbake. Jeg stopper opp. Tenker. Jeg ser land langt, langt der borte. Så fort han ser jeg kaster et blikk på en annen utvei, er han der. Strekker ut hånden. Kanskje til og med tar tak i den. Men drar meg aldri inntil. 

  • Publisert: 21.03.2018, 21:10
  • Kategori: Lufter tankene
  • 5 kommentarer
  • Jeg dropper studie

  • Publisert: 04.03.2018, 20:22
  • Kategori: Lufter tankene
  • Med toppkarakter etter toppkarakter på videregående, har jeg lenge slappet av med tanken på hva jeg skal gjøre ut av meg. Jeg har fått høre det langs veien og latt det synke inn. Alle muligheter er åpne for deg, du kan bli hva du vil. Etter videregående kastet jeg meg ut i hva jeg hadde tenkt på det siste året, og møter veggen snarere enn forventet. Jeg skulle bli pilot, nærmere bestemt jagerflyger. En del av opptaket er å bestå en fire timers lang data-test, som ingen får ta om igjen. Det var her jeg røyk ut. Totalt uvant for meg, fantes det ingen vei rundt. Jeg kan faktisk ikke bli jagerflyger.

    Etter dager med stirring i veggen og gråting i dusjen, var det på tide å dra frem den støvete innkallingen til førstegangstjenesten som lå i vinduskarmen på rommet. Jaha, førstegangstjenesten ja. Inn skulle jeg, og begynte derfor å titte på mulighetene mine. Ikke kom det som en overraskelse for meg selv, at det var stillingen med opptakskrav og få kvalifiserte som trigget mest. Høye krav, få plasser. Nå skulle jeg bli hundefører. I rekrutten var jeg målrettet og tanken om krav til stillingen var hele tiden i bakhodet. Alt lå til rette for at jeg skulle bli valgt ut, men nok en skuffelse ventet. Det var ikke et særlig stort smil å få fra unge Wian dagen stillingene ble lest opp. De vet hva de leter etter, fikk jeg høre. Det var ikke meg.

    Fem måneder har gått, og jeg trives i stillingen min som presse- og informasjonssoldat. Skriving, filming og foto har lenge vært kjære interesser hos meg. Jeg føler meg heldig som får lære mer dette året. En del av stillingen min er å reise ut til HV-distrikter i Norge og dekke øvelser. Denne helgen og ut i neste uke, har jeg æren av å gjøre jobben min på et så nasjonalromantisk sted som i Nordland. Til tross for snødekkede fjell og flytende is over havet, kjenner jeg at det er luften av vår som fyller lungene. En deilig påminnelse om at sommeren nærmer seg - og så gjør søknadsfrister til studier. Shit.

    Jeg vet ikke hva jeg vil bli. Beklager, mamma, men det å lese om forskjellige yrker på nettet hjelper meg lite. Et bilde, en gjennomsnittslønn og en kort beskrivelse av hva yrket går ut på gir meg ikke nok. Hvordan skal jeg vite hva jeg skal søke når jeg ikke vet hva jeg vil bli? Når jeg reflekterer over min lite imponerende innsats i å lese om forskjellige studier, må jeg spørre meg selv. Hva om jeg ikke er klar for å studere? Inni meg ligger en eventyrlyst og en nysgjerrighet som ber meg droppe studie dette året. 

    Med nærmere ettertanke, vet jeg hva jeg vil. Alltid har jeg hatt en tanke om hvor jeg vil se meg selv og hvem jeg vil være. Reise rundt, møte mennesker fra andre land, oppleve steder jeg kun har sett i mine villeste fantasier og se hva som finnes der ute. Elefanter, løver, skilpadder og delfiner. Regnskog, ørken, troper og storbyer. En forbedret engelsk, et større perspektiv og en utvidet forståelse av andre kulturer. Hvem vil vel ikke? Jeg ser ikke et bedre tidspunkt å leve ut drømmene mine på enn nå - uforpliktet og uviten. 

    La oss være realistiske. Jeg trekker meg sakte tilbake fra ja-fasen og innser at planene mine krever en viss egenkapital som for øyeblikket kun eksisterer i samme land som drømmene mine. Tanken slår meg - hva om jeg bokstavelig talt drar til drømmeland og henter inn kapitalen? Med andre ord er jeg inne på tanken om å flytte til utlandet for å jobbe. Om ikke det blir like eksklusivt som i drømmene mine, vil uansett erfaringen, kunnskapen og opplevelsene jeg sitter igjen med veie stort. Det samme kan jeg si om vekten på lommeboken min etter en stund i arbeid. Når den tid kommer, skal det kastes dart på verdenskartet.

    Jeg ser meg selv studere en dag. Kunnskapen fra skolen skal brukes videre og timene brukt til pugging er ikke forgjeves. Dagen det skjer håper jeg at jeg studerer noe jeg virkelig interesserer meg for, uten tvil og anger. Kanskje fikk jeg ideen av en jeg møtte på veien, eller kanskje innså jeg det da jeg snublet over noe. En ting er sikkert, da sitter jeg der mer viten om hva som skjer ute i verden enn det jeg er nå. Høyt sannsynlig også med et par nye drømmer i tankene. Jeg tror fortsatt at jeg kan bli hva jeg vil. Det er fordi jeg vet at jeg skal ville det jeg blir.

  • Publisert: 04.03.2018, 20:22
  • Kategori: Lufter tankene
  • 6 kommentarer
  • Hvordan jeg pusher meg selv på trening

  • Publisert: 10.12.2017, 15:08
  • Kategori: Trening og kosthold
  • Etter en treningsøkt er jeg i hundre. Fornøyd med egen innsats og motivert til neste økt. Likevel vet jeg at motivasjonen jeg kjenner akkurat da, ikke er å ta for gitt når jeg står opp neste dag. 

    Vi alle kjenner de to ytterste motpolene av oss selv. Selv har jeg en "nå orker jeg ikke annet enn å ligge i sengen og spise sjokolade"-Helena, og en "nå skal jeg ut og trene til jeg ikke klarer å si ordet sjokolade"-Helena. I førstnevnte følger det gjerne med en pakke dårlig samvittighet og litt lengsel etter den andre Helena. Det jeg kunne trengt er motiverte meg til å pushe umotiverte meg når det trengs. Dette har jeg funnet en løsning på - i form av notater.

    Hvem kjenner vel ikke meg bedre enn meg? Jeg vet akkurat hva jeg skal trigge for å få ut fingeren. Etter en økt jeg der jeg slet med motivasjon til å komme meg på trening, skriver jeg nye notater som knuser alle fremtidige, late tanker i bakken. Disse leser jeg neste gang jeg nøler med å få på treningsklærne. Den dagen kommer, og da er det viktig å stille forberedt.

    Tidenes pep talk med meg selv. Det må være et snev av humor og interne jokes for at jeg skal lysne opp og høre.

    Hvordan lyder din "self pep talk" før trening?

  • Publisert: 10.12.2017, 15:08
  • Kategori: Trening og kosthold
  • 2 kommentarer