hits

Helena Wian

Hvordan jeg pusher meg selv på trening

  • Publisert: 10.12.2017, 15:08
  • Kategori: Trening og kosthold
  • Etter en treningsøkt er jeg i hundre. Fornøyd med egen innsats og motivert til neste økt. Likevel vet jeg at motivasjonen jeg kjenner akkurat da, ikke er å ta for gitt når jeg står opp neste dag. 

    Vi alle kjenner de to ytterste motpolene av oss selv. Selv har jeg en "nå orker jeg ikke annet enn å ligge i sengen og spise sjokolade"-Helena, og en "nå skal jeg ut og trene til jeg ikke klarer å si ordet sjokolade"-Helena. I førstnevnte følger det gjerne med en pakke dårlig samvittighet og litt lengsel etter den andre Helena. Det jeg kunne trengt er motiverte meg til å pushe umotiverte meg når det trengs. Dette har jeg funnet en løsning på - i form av notater.

    Hvem kjenner vel ikke meg bedre enn meg? Jeg vet akkurat hva jeg skal trigge for å få ut fingeren. Etter en økt jeg der jeg slet med motivasjon til å komme meg på trening, skriver jeg nye notater som knuser alle fremtidige, late tanker i bakken. Disse leser jeg neste gang jeg nøler med å få på treningsklærne. Den dagen kommer, og da er det viktig å stille forberedt.

    Tidenes pep talk med meg selv. Det må være et snev av humor og interne jokes for at jeg skal lysne opp og høre.

    Hvordan lyder din "self pep talk" før trening?

  • Publisert: 10.12.2017, 15:08
  • Kategori: Trening og kosthold
  • 2 kommentarer
  • Er kosttilskudd bortkastet penger?

  • Publisert: 26.11.2017, 15:35
  • Kategori: Trening og kosthold
  • Vi ser bodybuilderne hive innpå med protein i form av barer og shaker. Selv våre lokale treningssentre fyrer løs med reklame fra vi går inn døren, til musklene rister etter et vellykket forsøk på å drepe dem for dagen. Magen skriker etter påfyll og en lettvint løsning lyser i kassen. Lite sukker. Mindre fett. Mer protein. Ikke bare er det lettvint, men sunt også! Eller?

    Styrke og kondisjon har vært en del av hverdagen min i flere år, med både gode og dårlige treningsperioder. Lenge har jeg trent uten å egentlig ha et konkret mål for fremtiden. En dag våknet jeg opp og tenkte - nå skal jeg gå all in. Mye teori om kosthold og trening har jeg aldri lært, men jeg lar meg likevel friste av den "sunne" sjokoladen med sporty plastpapir rundt. Hvordan kan jeg som aldri har studert ernæring egentlig vite hva kroppen min trenger? Et godt utgangspunkt er å vite hva jeg ønsker å oppnå med treningen. Vil jeg gå ned i vekt? Gå opp? Få bedre kondis? Bygge muskler?

    Med flere forbilder innen en aktiv og sunn livsstil, har jeg en idé om hva jeg vil jobbe mot. Svaret som gjentar seg gang på gang om hva som skal til for å få resultatene, er som følger; halve jobben gjøres på treningssenteret og resten gjøres på kjøkkenet. Hva skjer egentlig på kjøkkenet? Med dagens delevilje er det ikke mer enn et par klikk på youtube som skal til før jeg kan hele kostholdsrutinen til mine største inspirajonskilder. Når jeg ser en kropp fit for fight sluke i seg proteiner med hvert måltid, er det oppskriften jeg må følge?

    Hvordan jeg kan vite om kosttilskuddet har effekt når alle er sponset av og bruker kosttilskudd? Hadde de kommet like langt uten? Er jeg villig til å teste det? Rundt et slikt tema, er andre kilder verdt å ta i betraktning. Det er klart at noen med en høy grad der ute kan slenge ut en godt begrunnet påstand om saken. Ironisk nok, sier den ene "faktabaserte" nettsiden imot den andre. Jeg blir sittende igjen og lure på om diskusjonen rundt proteiner er like håpløs som diskusjonen om lavkarbodiett.

    La oss være enige i at det er nødvendig å mate musklene etter trening, slik at de kan bygge seg opp og få utbytte av økten. Å gi musklene lett tilgang på kroppens fremste byggestein, virker ikke som en dum idé for meg. Spørsmålet er om kroppen klarer å vente til middag? Snakkende av erfaring, blir jeg i hvert fall tung i hodet av lavt blodsukker og mangel på energi. Det er ikke alltid middagen blir servert på sølvfat i det jeg slipper vektstangen i bakken.

    Processed with VSCO with f2 preset

    Jeg tror ikke det finnes en konkret fasit på hvor mange gram av noe som skal ned i magen. For ikke å nevne at alle er forskjellige og har ulikt behov for næring. Kroppen tilpasser og endrer seg med livsstilen jeg lever. Derfor ser jeg ingen grunn til å hysterisk telle karbohydrater, fett og proteiner. Noen vil mene at pengene jeg byttet imot en sukkerfri sjokolade med høyt proteininnhold var bortkastet. Jeg sier meg uenig. Den smakte godt, gjorde den ikke?

  • Publisert: 26.11.2017, 15:35
  • Kategori: Trening og kosthold
  • Én kommentar
  • Skyter ikke bare med Canon

  • Publisert: 04.11.2017, 19:37
  • Kategori: Blogg
  • Tre og en halv måned siden. Aldri hadde jeg sittet vakt i regnet, marsjet under månen eller holdt et våpen. Jeg skriver gjerne under på at livet i Forsvaret er noe for seg selv. Å tenke tilbake til da alt dette var nytt for meg, er som å se et helt liv tilbake. Så mange nye vinkler, perspektiver og mennesker. Jeg er så glad for at jeg er her jeg er nå.

    En vanlig dag for meg starter klokken ti på halv syv når jeg smyger meg ut av køya som morgentåke for å ikke vekke de andre. En jente trenger sin ekstra tid på badet, ikke sant? Når den smakfulle frokosten messa har å by på har sunket ned i magen, fortsetter dagen videre på kontoret. Som presse- og informasjonssoldat tilbringes mye tjenestetid på kontoret sammen med gamle venner som photoshop og word. Det betyr neppe at jeg kan la baken gro fast i stolen, for å bli kastet på flyet neste morgen for å dekke en sak er høyt sannsynlig. Er du klar for en liten flytur i morgen, Helena? Svaret er - oh yes.

    Forrige uke var jeg på mitt første oppdrag hvor jeg lagde en film av HV-08 som trener på ild og bevegelse. Opplevelsen kan sammenliknes med en grønn tjeneste, ettersom jeg naturligvis må slenge meg ned i møkk for å få de beste øyeblikkene av soldater i action. Som blogger på deltid vil jeg si det å bryte barrierer for et blinkskudd ikke er noe nytt. Dette oppdraget satt midt i blinken for meg! Når vi snakker om midt i blinken - gjett hvor jeg plantet mine første skudd med pistol forrige uke.

    Foto tatt av min gode partner på oppdraget, Tore. Ting blir så mye bedre når man har en partner in crime. Filmen jeg lagde kommer ut på facebooksiden til Heimevernet om noen uker, kanskje deler jeg den her og.

    Ellers reiser jeg til skjønne Møre og Romsdal til uken for nytt oppdrag. Over og ut!

  • Publisert: 04.11.2017, 19:37
  • Kategori: Blogg
  • Én kommentar
  • En ekstraordinær sommer

  • Publisert: 14.09.2017, 23:45
  • Kategori: Blogg
  • Fra midten av juli til starten av fargerike trær og tykke ullfrotteer, har jeg vært med på noe jeg nå ser på som et eventyr. Å stå opp klokken kvart over fem hver dag for å vaske har vært ren plikt og rutine. For et år siden hadde jeg aldri sett for meg å våkne i telt lokalisert rett ved skytebanen, der dagen tilbringes og natten lang går i fremad marsj. Leksjoner i skog og mark etterfulgt av springmarsj ned til messa for å fylle magen, før intervaller med storsekken. Shit, å spise et helt måltid på ett minutt er ikke umulig! Sistnevnt kan jeg si om en haug av andre ting jeg ikke hadde sett for meg å ha krefter til å gjøre.

    Klokken 10:00 i morges stod luft- og sjøseksjonen oppstilt som disiplinerte maur på store appellplass. En strak mann i uniform reiste en trompet og blåste inn, før brigaderen stoltes inn i bildet. Litt sånn som man ser på film. Tross for en stor andel av værutslaget i rekrutten, slo værguden til med strålende sol i dag. Et tusentall av tidligere rekrutter, nå utdannet flysoldater og menige, står samlet. Vi skal alle hver vår vei til en jobb vi kan være stolte av. I det talen i høytalerne tok slutt, innså jeg at dette er starten på noe nytt.

    Dagen har vært annerledes og stemningen er rar. Selv før alle har dratt, går vi rundt og kjenner på at det nå er over. Det er noe med det å bli kastet inn i et nytt liv der tilvenningstiden er kort, som knytter oss tett sammen. Forholdet til befalet er spesielt, og kan best mulig sammenliknes med en blanding av forholdet til foreldrene dine og de store gutta du ikke turte å snakke til på ungdomsskolen. Jeg tror alle merker at det formelle løsnes litt i det rekrutten har gått mot slutten, og nye sider av hverandre avsløres. Halve troppen sitter allerede på toget på vei til nytt tjenestested, mens jeg og et par andre drar i morgen tidlig.

    Jeg kunne ikke følt meg mer heldig med troppen, befalet og roommatesa mine de siste to månedene. Alle gjør meg så glad for at jeg havnet akkurat her i sommer, og jeg kunne ikke sett for meg å være et annet sted. Ikke bare har jeg blitt kjent med en hel tropp, men også enda bedre kjent med meg selv. Veien videre klarer jeg nesten ikke vente med å starte på, og velger derfor å legge meg i den gode, gamle tidsmaskinen - senga. God natt, venner!

  • Publisert: 14.09.2017, 23:45
  • Kategori: Blogg
  • Ingen kommentarer
  • Når plikten kaller

  • Publisert: 22.08.2017, 21:41
  • Kategori: Lufter tankene
  • Håret vått av salt, sandkorn på håndkleet enda ikke børstet av og bølger slår fortsatt mot hodet. Vekkerklokken står på en tid midt imellom solnedgang og morgenfrost. Jeg har et fly å rekke, et sted å møte og alt i vente. Mitt første møte med vakten i porten inn til leiren kommer jeg aldri til å glemme. Telefonnummeret ditt? Førti. Nei, vent. Førtién. Av alle ting glemmer jeg telefonnummeret mitt. Er jeg den eneste som kjenner stress og usikkerhet sile seg nedover kroppen? Stedet er nytt og forventet oppførsel er delvis ukjent. Tidlig blir vi fortalt om innrykksreaksjoner, et begrep for å ufarliggjøre følelsene. Svarte støvler, grønn uniform og en snerten lue. Vi kjenner ingen, men alle kjenner. Forventninger, krav, nerver, tanker og meninger betyr ingenting. Ikke i lovens navn. Det betyr derimot alt for meg og for alle rundt.

    Vi forventer push ups, tunge sekker, sengestrekk og tidsfrister urealistisk selv for Usain Bolt. Gjett om vi får. Undervisning i skogen akkurat i det øyeblikk himmelen bestemmer seg for å lette på trykket, er høyst relevant. I det fuglen forlater redet om morningen, er vi på vår fjerde rominspeksjon, grunnet sandkorn funnet bak skrue i list under sengen. Til tross for harde senger, lurer jeg på om putene utløser gass med sovepille-funksjoner hver gang hodet treffer. Tjeneste varer fra fem til fem, i teorien, vel å merke. Vi lærer tidlig at endt tjeneste er relativt. Befalet kjører gjerne brannalarm så morgenkvisten rister oss ut av køya, før alle sorteres rekkevis utenfor kasernene på rekordtid. Beskjed om å stille alle mann på gang i det vi drar buksa ned og setter oss på dosetet, kommer ikke overraskende lenger. Alltid beredt fra nå av, lover jeg meg selv hver gang.

    Processed with VSCO with jm1 preset

    Det er lett å gå i fellen og være trangsynt. Vi henger oss opp i sekunder på 3000-meteren, koker over av nok en ominspeksjon, sukker for ikke bestått ukesluttsprøve og aldri er halen lengre inn mellom bena enn når vi tar oss selv i stå ute uten lue. Hverdagen er småpirk, kjefting, disiplin og orden. Fokuset på detaljer er enormt, hvilket gjør det lett å glemme hva vi faktisk jobber for. Vi er alle små, livsviktige brikker i et stort puslespill som til sammen utgjør det norske Forsvaret. Alvoret i jobben skjønner vi først i det vi får tid til å tenke over kommandoene vi utfører. Et luksuriøst tidsrom som det, kommer en sjelden gang i den travle hverdagen. Små øyeblikk med oss selv og omverdenen oppleves gjerne før vi sovner om kvelden, under skopuss eller på BC. Ofte kan det vi gjør føles tungt og uten mening, helt til vi tar et skritt ut av oss selv. Hva er det vi trener til?

    Nærkontakt med asfalten mens vi ser vanndråper renne langs de kalde knyttnevene våre, er et signal om at vi må ta oss selv i nakkeskinnet. Dette er ikke skole eller en sommerjobb, men soldatutdanning. Med befalets øyne i ryggen blir vi testet gjennom eksamen, prøver og praksis. Konkurranseinstinkt og mestringsfølelse drar oss igjennom, med eller uten buksa full av gjørme. Våpnene vi har fått utdelt er ikke laget for HK-gym. Leksjonen om førstehjelp er ikke for å hale ut tiden mens skytebanen er opptatt. Vaktpostene i måneskinn tester ikke bare den statiske styrken i øyelokkene våre. For mange av oss er dette første gang vi vasker vårt eget tøy, på linje med en rekke andre ting vi skal lære. Undervisningen handler ikke lenger om Newton og Welhaven, men om overlevelse og strid. Er det rett å drepe? En fjern tanke for oss som kun har bodd i feltstøvlene en knapp måned, men tanken er der. 

    Små gleder er store gleder. Komfortsoner som tidligere ble tatt for gitt, er å sveve i skyer. Den beste latteren kommer rett etter det største hatet. Alle vi ser, snakker til og lever med var for en måned siden ingenting for oss. Nå er vi hverdagen og hverandres liv. På leiren gjelder et makthierarki, regler og plikter som ikke eksisterer utenfor portene. Intimgrenser og privatliv ble lagt igjen dagen vi dro hjemmefra. Sammen trer vi inn med ulike bakgrunner, og har nå alt til felles. Gjennom søvnløse netter, godt samarbeid og utfordret viljestyrke utvikles sterke bånd. Opplevelsene er sammen og for livet. For meg har det alltid vært ord uten grunnlag. Aldri har jeg skjønt betydningen av en klisé så godt som jeg gjør nå, og jeg finner ikke bedre ord for å beskrive situasjonen. Vi fikk høre det da vi kom inn, og vi får det bekreftet hver dag. Nå er det ikke lenger jeg, det er vi.

  • Publisert: 22.08.2017, 21:41
  • Kategori: Lufter tankene
  • 12 kommentarer
  • Reiser tilbake i tid

  • Publisert: 05.08.2017, 14:35
  • Kategori: Blogg
  • Hah, det er ikke til å legge skjul på at jeg spyr ut noen innlegg på rams nå fra Hellas. Til mandag er det to uker siden, men sannheten er at jeg verken har hatt mulighet eller tid til å dele de siste bildene. Macen har bokstavlig talt vært buret inn av høyere makter enn jeg kan måle meg med i mitt standpunkt for øyeblikket. Nå som jeg har helgeperm og tid til overs, klarer jeg ikke la være. Bildene tar meg med til drømmeland og fingrene pirrer etter å dele mine captures med dere.

    Nypresset appelsinjuice ♥

    Bildene er fra forskjellige småøyer rundt Lefkada som vi fikk ta en nærmere titt på ved å bli med på guidet tur med båten M/S Christina.

    Å slappe av på dekk vekket gode minner hos meg og er hva jeg foretrekker på en dag som dette. Vind i varmen og alltid tilgang på en dukkert.

    Snorkling i eksotiske bukter har en kjær plass i hjertet mitt. Jeg foretrekker helt klart å hoppe i havet fra kanten av dekk fremfor å traske meg bortover i vonde steiner på stranda. Denne turen traff meg midt i blinken!

    Caven på bildet under ble brukt som base under andre verdenskrig, og tanken gjør meg ti ganger mer fascinert av opplevelsen. Det gir meg noe ekstra å vite forhistorisk fakta om steder jeg besøker. Blant annet ble vi fortalt om en sinnsyk kjærlighetsklisé som har foregått i flere tiår på en privat øy kalt Scorpios rett utenfor Lefkada. Alle lokale kjenner historien, ettersom de den handler om er styrtrike og kjent verden om. Selveste Marilyn Monroe var blant annet en av overnattingsgjestene på øya back in the days - da blir jeg starstruck.

    Interessen min for forhistoriske hendelser, spesielt krig, bærer meg til kinosalen i kveld for å se den nye krigsfilmen Dunkirk. Når sceneteppene lukkes, ser jeg for meg å sitte igjen med ekstra motivasjon til en ny uke i Forsvaret på mandag. God lørdag!!

  • Publisert: 05.08.2017, 14:35
  • Kategori: Blogg
  • 3 kommentarer
  • A day on the beach

  • Publisert: 05.08.2017, 13:06
  • Kategori: Blogg


  • with my favorite fruit

    og med favorittgutten ♥ 

  • Publisert: 05.08.2017, 13:06
  • Kategori: Blogg
  • Én kommentar
  • Brekkie with a view

  • Publisert: 05.08.2017, 12:39
  • Kategori: Blogg


  • Til tross for det rike utvalget under frokostbufeen på hotellet, var en morgenstund på balkongen ikke til å la være. Den eneste haken vi fort la merke til når vi spiste ute, var at det ikke tok mer enn én bit til før vepsen også ville smake. SMACK. I starten ga jeg blaffen i om jeg understrekte turist-tittelen min ved å hoppe vekk fra bordet da vepsene angrep maten min, men etter hvert prøvde jeg å ignorere dem som en greker.

    Kalamitsi beach.







    Etter stranden kjørte vi så langt sør man kommer på øya for å besøke en attraktiv severdighet. Ser du nøye på bildet under, kan du se skikkelsen av et fyrtårn. Sjeldent har jeg følt meg så fri som jeg gjorde da vi kjørte ned langs klippene på tuppen av øya.





    Utrolig særegent for øya (Hellas?) er at det langs veiene stod små hus med kors på, til minne om personer som har dødd i trafikkulykke nøyaktig på åstedet. Ofte var det lykter, bilder og blomster i tillegg. All respekt til en fin måte å hylle de omkommede, men jeg må innrømme at jeg grøsset litt hver gang det dukket opp hus som dette i skarpe svinger langs veien.

    Dessverre var fyrtårnet stengt slik at vi ikke fikk se fra toppen, men klippen bydde likevel på litt av en utsikt.

    Videre kjørte vi til byen Vasiliki for å ta en matbit.



    Med australsk servitør, vindsurfing og beach bar som utsikt fra restauranten, var det nesten til å tro at vi hadde kjørt til Australia.

    So beachy.





    Snakk om en dag med god utsikt!

  • Publisert: 05.08.2017, 12:39
  • Kategori: Blogg
  • Én kommentar
  • Nidri waterfalls

  • Publisert: 25.07.2017, 06:57
  • Kategori: Blogg


  • Å besøke fossefallene på øya var ingen dum idé for et eksotisk avbrekk fra sydenvarmen. Vi kjørte mopedene innover fra byen Nidri og gikk den siste biten. I det ene øyeblikket var vi i stekende sol midt i ørkenen og i det andre var vi i tropisk regnskog - føltes det ut som. Langs stien opp kunne vi høre fossen renne, og ikke mange minuttene senere så vi fossefallene. De var ikke store sammenliknet med Norge, men det var nok til å få meg bergtatt. Så skjønt!









    Å plaske i ferskvann under fossefall etter noen salte dager på stranden, merker jeg meg som en definisjon av lykke. Bekyrmingsløs og renset sjel. Dette må være et av de beste minnene jeg tar med meg hjem denne gangen.





    Milkshake har meg rundt lillefingeren.



    Hele opplevelsen minnet om en atmosfære i regnskog eller jungelen, og kommer til å bli akkurat hva jeg lengter etter en varm sommerdag. Ah, som jeg vil savne dette. Det blir ikke siste gangen jeg bader i fossefall!

  • Publisert: 25.07.2017, 06:57
  • Kategori: Blogg
  • Ingen kommentarer
  • Lefkada rundt

  • Publisert: 20.07.2017, 22:16
  • Kategori: Blogg
  • Endelig har jeg tid til å få lastet opp noen bilder! Kvelden går til avslapping "hjemme" i leiligheten på hotellet, og med det kan jeg snike inn et blogginnlegg i timeplanen. En skulle tro det å dra på ferie til en gresk øy betyr å slappe av hele uken, men vi er ikke i nærheten. Det går mye tid til å kjøre fra sted til sted, og jeg angrer ikke et sekund på at vi valgte moped som transportmiddel. Uten lukkede dører, kan vi kjøre med vinden i håret og oppleve alt vi kjører forbi. En klisjé av et ønske, men jeg skulle virkelig ønske det gikk an å ta bilder med øynene. Interesse for fotografi kommer dårlig med langs landeveien med hissige biler rundt hvert hjørne.

    Her er noen av bildene jeg knipset på tirsdag, da vi brukte hele dagen på stranden Porto Katsiki. 

    Hopping fra klipper er toppen for oss som liker å søke etter adrenalin!





    Krystallklart vann som glitrer må være noe av det fineste jeg ser.







    Spesielt for denne stranden må være at det ikke er sand der, men steiner. Auch. Uten sko blir man seende ut som en kylling on fire når man går rundt, just a tip. 





    Finner man ikke nok adrenalin i å hoppe fra klipper, er denne trappen noe å teste ut. Dette var ikke gøy, haha. Grunnen til at vi satte kursen over, er for å komme til klippene bortest på øya. En ting er å gå over, en annen ting er å gå over med speilreflekskamera, gopro og en kjempeananas i hendene. Pjoh, alt for kamera.







    Etter å ha kjørt øya rundt et par ganger, begynner vi å få god oversikt. Det samme gjelder trafikkreglene her! Om jeg skulle delt erfaringene mine videre, ville jeg sagt - det er ingen trafikkregler. 



    Nå må jeg gripe den søvnen jeg kan få før morgendagen som starter med en treningsøkt etterfulgt av kanotur. God natt!

  • Publisert: 20.07.2017, 22:16
  • Kategori: Blogg
  • Én kommentar